Generalisert angstlidelse

Symptomer

Angst som er generalisert og vedvarende, men ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs. at den er frittflytende. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

 
Diagnostikk

Individet må ha primære symptomer på angst nesten hver dag i minst flere uker i strekk, og vanligvis i flere måneder. Symptomene bør vanligvis ha innslag av:

  • Engstelse (bekymring om fremtidige ulykker, irritabilitet, konsentrasjonsvansker osv.
  • Motorisk spenning (rastløs nervøsitet, spenningshodepine, skjelving, manglende evne til å slappe av.
  • Autonom overaktivitet (ørhet, svette, rask puls eller hurtig respirasjon, epigastrisk ubehag, svimmelhet, tørr munn osv.)

 

Hos barn kan hyppig behov for beroligelse og tilbakevendende somatiske plager være fremtredende.

 

Kortvarig forekomst (noen dager i strekk) av andre symptomer, særlig depresjon, ekskluderer ikke generalisert angstlidelse som hoveddiagnose, men personen må ikke oppfylle alle kriteriene for depressiv episode, fobisk angstlidelse, panikklidelse eller obsessiv-kompulsiv lidelse.

 

Somatisk undersøkelse og misbruksanamnese er vesentlig. Typisk er en engstelig legning fra tidlige barneår som beholdes gjennom livet. Hverdagslige og bagatellmessige hendelser oppleves ofte som trusler. Pasienten innser ofte selv at angsten savner grunnlag, men klarer likevel ikke å lukke den ute. Tilstanden kan kompliseres av angstanfall eller fobier og kan være et delsymptom ved depresjon eller en misbrukstilstand. Plagene er oftest langvarige, og ubehandlet kan angsten bli livsvarig invalidiserende. Det er en sterk komorbiditet med insomni, og legemiddelbehandling av insomnien anbefales ikke.

 
Behandling

  • Ikke-medikamentell. En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner vil oftest være viktig. Kognitiv atferdsterapi, fysisk trening og i noen grad progressiv avspenning har best dokumentert effekt av ikke-farmakologiske metoder.

  • Medikamentell. Dokumentasjonen er best for venlafaksin, uspesifikke monoaminreopptakshemmere som klomipramin i lave doser, selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) og pregabalin. Buspironkan være verd å forsøke. For alle typer kommer effekten ofte sent (etter 2–4 uker), og noen ganger forverres angsten den første tiden. Pasienten bør forberedes på dette. Enkelte pasienter uttrykker i denne tiden sterke behov for rask legemiddelhjelp. Ved søvnvansker, særlig når det er depressive islett, bør sovemidler unngås, men sederende antidepressiva som mianserin, trimipramin ellermirtazapin i små doser kan forsøkes sammen med søvnrestriksjon og kognitiv insomnibehandling. Bruk av antipsykotika er ikke indisert uten at det samtidig foreligger en psykotisk eller bipolar lidelse.

     

    Effekten av benzodiazepiner inntrer raskt, men ettersom angstsymptomene ofte har et svingende forløp bør benzodiazepiner kun unntaksvis brukes og da sjelden kontinuerlig. Monoterapi frarådes siden tilstanden er langvarig er misbruksfaren betydelig. Adrenerge betareseptorantagonister demper hjertebank, skjelving og andre kroppslige angstmanifestasjoner, men virker ikke på den psykiske komponenten.