Panikklidelse

Symptomer

Hovedtrekket er tilbakevendende anfall av alvorlig angst (panikk) som ikke er begrenset til noen særskilt situasjon eller spesielle omstendigheter og som derfor er uforutsigbare. Som ved andre angstlidelser varierer de dominerende symptomene fra person til person, men plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelser, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse (depersonalisasjon eller derealisasjon) er vanlige. Det foreligger også, nesten uten unntak, en sekundær frykt for å dø, for å miste kontrollen eller bli «gal». Hvert enkelt anfall varer vanligvis bare i noen minutter, og både anfallenes hyppighet og forløp varierer. En person med panikkanfall opplever ofte rask økning av frykt og autonome symptomer som medfører at man trekker seg fort ut av situasjonen man befinner seg i. Hvis dette inntreffer i en spesifikk situasjon, som i en buss eller en folkemengde, vil pasienten senere ofte unngå lignende situasjoner. På samme måte forårsaker hyppige og uforutsigbare panikkanfall frykt for å være alene eller for offentlige plasser. Et panikkanfall blir ofte fulgt av en vedvarende frykt for flere anfall. Forventningsangsten kan etter hvert komme til å dominere bildet fullstendig slik at det blir preget av unngåelsesatferd og isolasjon. Typiske steder og situasjoner som etter hvert unngås er der hvor man tidligere har opplevd panikkanfall og hvor det kan være vanskelig å slippe vekk hvis symptomene skulle komme, slik som på reise med offentlig transport, midt i en forsamling osv.

 
Diagnostikk

Somatisk utredning og anamnese bør legges til grunn. I typiske tilfeller behøver den ikke bli omfattende, men i uklare tilfeller og ved sen debut er mer omfattende utredning ofte indisert. Samtidige fobier bør kartlegges. Tilstandens alvorlighet og varighet, familiær belastning, søvn og stressforhold bør kartlegges. Tilstedeværelse av affektive lidelser, andre angstlidelser og misbruk bør kartlegges. Det er ofte stor grad av komorbiditet.

 

I likhet med depresjon kan panikkangst utløses ved akutt, livstruende somatisk sykdom. Hvis symptomene består i rekonvalesensperioden bør de behandles på samme måte som primær panikkangst. Panikklidelse skal ikke settes som hoveddiagnose hvis pasienten har en affektiv lidelse på det tidspunktet anfallet starter, fordi panikkanfallene da sannsynligvis er komorbide. Ved samtidig tilstedeværelse av agorafobi regnes det som en fobisk lidelse med panikkangst.

 
Behandling

Panikkanfall oppleves ofte som tegn på alvorlig sykdom, og lidelsens anfallsvise karakter fremmer utvikling av fobier og forventningsangst. En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner og kunnskap om lidelsen og dens behandling er viktig. Enkeltstående anfall bør ledsages av utredning og informasjon uten annen spesifikk terapi. Ved en utviklet panikklidelse bør psykoterapi og farmakoterapi vurderes. Kognitiv terapi bør være førstevalg.

  • Ikke-medikamentell behandling: Tilpasset avspenning, eksponeringsbehandling og kognitiv atferdsterapi har alle dokumentert effekt. Kognitiv atferdsterapi har best dokumentert effekt.

    • Viktige elementer i kognitiv atferdsterapi er å identifisere og forklare symptomene, kontinuerlig angstmonitorering for å finne sammenhengen mellom eksterne og interne stimuli og angstanfallene, pusteøvelser for å kontrollere den fysiologiske reaktiviteten, kognitiv restrukturering for å motarbeide frykt for kroppslige reaksjoner og eksponeringsøvelser. Psykodynamisk terapi alene er ikke dokumentert å gi symptomreduksjon. For motiverte pasienter kan regelmessig fysisk aktivitet kombinert med en gjennomgang av de kroppslige reaksjoner under trening være nyttig.

  • Medikamentell behandling:

    • Serotoninaktive antidepressiva er førstevalg. Best dokumentert er klomipramin og selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), og ved manglende effekt kan venlafaksin forsøkes. Ved store plager og utilfredsstillende effekt med disse midlene kan irreversible, uselektive MAO-hemmere (fenelzin) forsøkes. Dette er en spesialistoppgave.

    • Det er viktig å begynne med meget lave doser (i enkelte tilfeller dele minste tablettstørrelse!) og å forberede pasienten på at angsten kan forsterkes de første 2–3 uker. Regelmessig oppfølging er spesielt viktig de første 6–8 ukene. Laveste effektive dose beholdes inntil panikkanfall, forventningsangst og fobier er under kontroll. Dette tar sjelden under 6 måneder. Deretter kan seponering gjennom gradvis dosereduksjon forsøkes. Pregabalin kan forsøkes hos pasienter som har behov for farmakoterapi og som ikke tolererer noen av de serotonergt virkende legemidlene.Alprazolam er dokumentert effektivt, men faren for avhengighet er stor. Eldre må doseres lavere enn yngre pasienter. Under benzodiazepinbehandling er psykologiske treningsmetoder og psykoterapi mindre effektive. Kombinasjon av SSRI eller klomipramin og kognitiv terapi virker synergistisk.