Rustilstanden er preget av uro, våkenhet, ofte kritikkløshet, oppdrevet selvfølelse og aggresjon. Hjerteaksjonen er rask og blodtrykket ofte forhøyet. Tilstanden krever ingen behandling ut over at observasjon kan være viktig i forhold til hjerte- og karkomplikasjoner og sviktende atferdskontroll. Tilstanden kan kompliseres med paranoide reaksjoner, men under den akutte rusen bør man likevel være tilbakeholden med dopaminblokkerende antipsykotika. Mange har svekket dopaminerg transmisjon etter lengre misbruk, og blokkering kan forverre tilstanden, ev. utløse kramper og blodtrykksstigning, med fullt bilde i form av malignt nevroleptikasyndrom. Uro skal behandles med beroligelse, skjerming og ev. med et benzodiazepin. Alvorlig hypertermi behandles med nedkjøling. Blodtrykksstigning og kardiale rytmeforstyrrelser kan opptre og behandles etter vanlige retningslinjer. Først etter at intoksikasjonen er hevet, skal paranoide psykoser behandles med antipsykotika i antipsykotisk dosering. Mange ganger vil man imidlertid treffe pasienten godt ut i forløpet, og det er da grunn til å behandle den amfetaminutløste psykosen som psykoser ellers. Man bør imidlertid ikke velge et antipsykotikum med sterk dopaminerg selektivitet.

Abstinensreaksjonene er knyttet til uttømming og overforbruk av transmittere som serotonin, noradrenalin og dopamin. Reaksjonene er derfor preget av depresjon og ubehag. Mange er avmagret og har søvnunderskudd. Behandlingen er i første rekke hvile og næringstilførsel. Det er vanlig å oppleve aversjon mot fortsatt misbruk i denne fasen.

Avhengigheten preges ofte av intensive bruksperioder og hyppige tilbakefall. Etter restituering kommer det ofte sterk lengsel etter ny tilførsel. Det er viktig å bygge opp god nok rådgivning og støtte, og psykososiale vansker og problemer må møtes. Noen behandlingstilbud bygger på belønning knyttet til urinprøver uten funn av rusmiddel.