Psykologkonsultasjon ~ Alkoholavhengighet

Alkoholavhengighet

Alkoholavhengighet karakteriseres av vedvarende eller periodisk alkoholbruk på tross av skadevirkninger og ønske om å avstå fra bruken. Avhengighetsdiagnosen bygger på at tre av seks spesifikke kriterier er til stede (ICD-10). Behandlingen bør planlegges etter en anamnese som kartlegger når, hvor mye, i hvilken sammenheng og sammen med hvem individet drikker, hvilke skader det forårsaker osv. Mange vil nødig innse eller innrømme sin avhengighet. En saklig, lite dømmende, gjennomført anamnese, ev. med pårørende til stede, kan fremme reell kontakt og forståelse.

Behandlingsmålsettingen må nyanseres. Ofte må individets egen evne til å redusere drikkingen utprøves. Livsvarig avhold kan være en god målsetting. Realiteten er at få blir livsvarig tørrlagte, men mange kan redusere sitt konsum. Mange kan få misbruk under kontroll ved pedagogisk og psykologisk intervensjon, ev. rådgivende behandling, kombinert med familieterapi og miljøendring. Kontakt med arbeidsgiver (AKAN‑tiltak) som definerer klare grenser og gir støtte i arbeidsmiljøet kan være viktige virkemidler. Ikke sjelden må behandlingen innledes med en innleggelse i skjermet miljø med behandling av samtidige psykiske og somatiske lidelser. Anonyme alkoholikere (AA), hvor alkoholikeren går gjennom behandling i 12 trinn og kan slutte seg til AA-grupper for å opprettholde motivasjonen, vil øke sjansen for langvarig avhold.

Legemidler har en begrenset plass. Medikasjon med beroligende midler, som anbefalt i amerikansk litteratur, kan i seg selv gi avhengighet. Ved behov for sedasjon skal uspesifikke sederende midler uten vesentlig ruspotensial (antihistaminer, antipsykotika, antidepressiva) brukes. Det eksisterer en spredt litteratur, delvis med meget svakt evidensgrunnlag, for bruk av betablokkere, litium, karbamazepin, klonidin, topiramat, serotoninreopptakshemmere, baklofen, gabapentin og pregabalin. Noen av disse kan hjelpe ved primær angst. Andre vil i seg selv ha et mulig misbrukspotensial.

I Norge har de tilbakefallsreduserende, legemidlene, akamprosat, naltrekson, nalmefen og disulfiram markedsføringstillatelse. En pasient som får akamprosat som ledd i en samlet behandlingsplan for alkoholavhengighet vil i gjennomsnitt ha færre drikkedager enn en som behandles uten. Nalmefen ble registrert i 2013, og naltrekson er i nå reintrodusert på det norske markedet. Nalmefen har vist seg effektivt som medisinering ved behov, for å redusere det totale alkoholinntaket samt dager med stordrikking. Naltrekson har vist seg å ha effekt både på antall drikkedager og på antall episoder med stort inntak av alkohol. Disulfiram blokkerer metabolisering av acetaldehyd som dannes fra alkohol slik at det kommer en økning av acetaldehyd i plasma. Dette gir en aversiv virkning som kan brukes som en støtte før risikosituasjoner, i vanskelige perioder osv. Mange lærer seg imidlertid at det går an å jukse. Ikke minst bør legemidlet tas under oppsyn, da viktigste grunn til suksess er etterlevelse.