Rusproblemer og avhengighetstilstander

Psykoaktive stoffer påvirker sentralnervesystemet (CNS) på ulikt vis. Når virkningen oppleves attraktiv, er det en tendens til at både dyr og mennesker bruker stoffet flere ganger med fare for utvikling av avhengighet. Alle slike midler kan direkte eller indirekte påvirke mesolimbiske motivasjonsbanene i CNS ved økt nivå av dopamin i dopaminerge nevroner. Sekundært kan nevroadaptasjon til disse virkningene føre til dysforiske og anhedoniske perioder når bruken opphører. Det er dessuten vanlig med brå og sterk rustrang knyttet til stimulusresponsmekanismer og sensitivisering av nevroner.

Selv om det er vanlig å bruke flere typer stoffer, skiller vi mellom de ulike stoffene klinisk og diagnostisk fordi midlene har spesifikke virkninger på ulike hjernefunksjoner. Rusvirkningene er tilsvarende forskjellige, og nevroadaptasjon i ulike områder vil kunne gi ulike former for abstinensreaksjoner. Hvert stoff har sine karakteristiske rustilstander, abstinensplager, avhengighetslidelser, psykiske følgetilstander og kroppslige skader. Abstinensreaksjoner etter kronisk bruk vil ofte være de motsatte symptomene av dem som oppleves ved rusen.

 
Behandlingsopplegg

Det er hensiktsmessig å skille mellom behandling av

  • akutt rus (konsekvenser av den direkte virkningen i sentralnervesystemet)

  • abstinens (konsekvenser av nevroadaptasjon som gir seg til kjenne etter opphør av inntak)

  • tilbakefallstendens og rusmiddeltrang (konsekvenser av langvarig nevroadaptasjon og innlærte reaksjonsmåter). Herunder faller både behandling for å senke rusmiddeltrangen og vedlikeholdsbehandling

  • psykososiale vansker (konsekvenser av rusmiddellivet)

 

Akutt rus vil i seg selv sjelden være indikasjon for behandling om det ikke er en potensielt farlig forgiftningstilstand. Indikasjonen for behandling av akutt rus er ev. knyttet til sterk uro og intoksikasjonsfare. Vær oppmerksom på at uro og aggresjon kan aggreveres av sedativer.

 

Ved behandling av abstinensvansker er formålet å lette avvenning og beskytte mot komplikasjoner. For mange typer rusmidler skjer avvenning farefritt uten medisinske tiltak (se omtalen av de enkelte rusmiddeltypene). Avvenning alene, uten videre oppfølging, gir sjelden bedre langtidsforløp og kan i noen situasjoner være farlig.

 

Ved problemer knyttet til tilbakefallstendens og rusmiddeltrang er psykososiale tiltak viktigst. Tiltakene dreier seg om å styrke den enkelte gjennom forebyggende tiltak og mestringsøvelser (ofte kalt «relapse prevention») eller tiltak som AA (Anonyme Alkoholikere). Noen legemidler kan ev. brukes som støtte til avholdenhet. Ved alvorlig opioidavhengighet (oftest heroinavhengighet) er vedlikeholdsbehandling et alternativ. Man gir da spesielle opioider i administrasjonsformer som fremmer et jevnt legemiddelnivå uten vesentlig rusvirkning på en måte som skal minske faren for lekkasje ved videresalg. Dette kalles legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det er viktig at denne behandlingen foregår innen det organiserte LAR-tilbudet. Behandling og valg av legemiddel skal baseres på en medisinsk helhetsvurdering.

 

De psykososiale vanskene forårsakes ikke sjelden av at misbrukeren har begynt rusmiddelbruken tidlig i livet, slik at dette har påvirket læring og personlig utvikling. Ulike komplikasjoner til rusmiddellivet kan dessuten gi yrkesmessige, økonomiske, familiære og psykologiske vansker. Behandlingen av slike forhold kalles ofte habilitering eller rehabilitering. Den vil, bortsett fra LAR, som oftest være uten legemidler.

 
Psykososial behandling og rehabilitering

Langtidsforløpet ved rusmisbruk påvirkes lite gjennom avvenning/avrusning alene dersom denne ikke er knyttet til behandling av personlige og sosiale problemer. Rehabiliteringstiltak som sikter mot å skape eller gjenopprette en sosialt tilfredsstillende funksjon og utfoldelse står sentralt. Bruk av legemidler utgjør bare en liten del av denne behandlingen. Det henvises til relevant faglitteratur for beskrivelse av slik behandling.

 
Legemiddelbehandling

Mulighetene er i prinsippet:

  • Symptomatiske midler som demper ulike former for ubehag (f.eks. stoppende midler ved diaré under opioidabstinens)

  • Supplerende midler for behandling av samtidige lidelser (f.eks. antidepressiva ved depresjon)

  • Aversjonsmidler som fører til ubehagelig reaksjon ved tilbakefall (disulfiram ved alkoholmisbruk)

  • Midler som reduserer rustrangen. Denne gruppen innbefatter naltrekson som brukes i flere land i behandlingen av opioidavhengighet. Studier peker også mot en effekt på alkoholmisbruk. Naltrekson er vist å redusere antall drikkedager og antall dager med stordrikking. Nalmefen er vist å redusere det totale alkoholinntak og antall dager med stordrikking. I gruppen finnes også akamprosat som er vist å øke antall dager uten alkoholbruk.

  • Vedlikeholdsmidler/nedtrappingsmidler er agonister som forhindrer eller lindrer abstinens og nøytraliserer nevroadaptasjon. Dette er begrunnelsen for bruk av opioider som metadon og buprenorfin