Posttraumatisk stresslidelse

Symptomer

Oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon. Disse kan være av kort eller lang varighet og er av usedvanlig truende, eller av katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste. Noen eksempler kan være naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død, selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt eller andre kriminelle handlinger. 

 

Predisponerende faktorer, som personlighetstrekk (f.eks. kompulsive eller asteniske) eller tidligere angstlidelse eller depresjon, kan senke terskelen for utvikling av syndromet eller forverre forløpet, men er hverken nødvendige eller tilstrekkelige for å forklare forekomsten av lidelsen.

 

Typiske symptomer omfatter episoder hvor man gjenopplever traumet i påtrengende minner («flashbacks»), drømmer eller mareritt, samtidig med at individet har en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflating, distansering fra andre mennesker, nedsatt reaksjon på omgivelsene, anhedoni og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Det er vanlig at man frykter og unngår det som minner om det opprinnelige traumet. I noen få tilfeller kan det være dramatiske, akutte utbrudd av frykt, panikk eller aggresjon, utløst av stimuli som utløser en brå tilbakekomst og gjenopplevelse av traumet eller av den opprinnelige reaksjonen på det.

 

Det foreligger vanligvis autonom hyperaktivitet og vaktsomhet, lettskremthet og søvnløshet. Angst og depresjon blir ofte forbundet med ovennevnte symptomer og tegn, og ikke sjelden oppstår det også selvmordstanker. Omfattende bruk av alkohol eller stoff kan være en kompliserende faktor.

 

Symptomdebut etterfølger traumet med en latensperiode som kan vare fra noen få uker til flere måneder (sjelden mer enn 6 måneder). Forløpet er svingende, men det kan i de fleste tilfeller forventes bedring. Hos noen få pasienter kan tilstanden ha et kronisk forløp over flere år med ev. overgang til en varig personlighetsforandring.

 
Diagnostikk

Lidelsen skal vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er holdepunkter for at den oppsto innen 6 måneder etter en uvanlig alvorlig traumatisk hendelse. En «sannsynlig» diagnose kan fremdeles være mulig hvis perioden mellom hendelsen og debuten oversteg 6 måneder, forutsatt at de kliniske manifestasjonene er typiske og at ingen alternativ forklaring på lidelsen (f.eks. angstepisode, obsessiv-kompulsiv eller depressiv episode) er plausibel. I tillegg til beviser på traume må det være en gjentatt og påtrengende erindring eller gjenopplevelse av hendelsen i individets hukommelse, dagdrømmer eller drømmer. Påfallende emosjonell distanse, følelseskulde og unngåelse av stimuli som kan føre til en gjenopplevelse av traumet forekommer ofte, men er ikke nødvendig for at diagnosen skal kunne stilles. Autonome forstyrrelser, affektive lidelser og avvikende atferd bidrar til diagnosen, men er ikke de viktigste faktorene.

 
Behandling

  • Ikke-medikamentell behandling: Et godt fungerende nettverk kan beskytte mot PTSD. God psykologisk støtte over tid bidrar til bedre tilpasning. Problemorientert strukturert korttidspsykoterapi, hypnose, kognitiv atferdsterapi og eksponeringsterapi har dokumentert effekt. Kognitiv atferdsterapi kan gis i gruppe, for familien eller som individualterapi. Atferdsteknikker går ut på å fokusere på den traumatiske opplevelsen, gjenopplevelsessymptomene, unngåelsesatferden og den patologiske aktiveringen av lidelsen. Systematisk desensitivisering er blitt brukt for å lindre angst assosiert med traumet. Progressiv muskelrelaksasjon og kontrollerte pusteøvelser kan gi avslapning og trygghet. Forskjellige former for gjentatt eksponeringsbehandling (gradvis eller intens) til traumatiske minner blir ofte benyttet. Fokusering på traumet med forskjellige teknikker for å desensitivisere pasienten til traumerelaterte triggersituasjoner i et trygt miljø er ofte felles element for de forskjellige terapier.

  • Medikamentell behandling: Benzodiazepiner som monoterapi bør unngås. I den akutte fasen etter traumet kan de ha en gunstig effekt på angst og søvnvansker, men de medfører en betydelig tilvenningsrisiko og kan hindre mulighetene for læring og behandling.

     

    Både trisykliske antidepressiva og SSRI har vært brukt med en viss effekt og bør overveies hvis pasienten har utviklet en angstlidelse eller depresjon. Dokumentasjonen er best for paroksetin,sertralin, fluoksetin og amitriptylin. Dersom man oppnår effekt, bør behandlingen vare i minst ett år. Ved behandling av søvnforstyrrelser er det viktig å ta en god søvnanamnese. Ved urolig eller forkortet søvn kan små doser av et sedativt antidepressivum som mianserin, trimipramin eller mirtazapinbenyttes som tillegg. Innsovningsproblemer i akutt fase kan med fordel behandles med zopiklon ellerzolpidem.